Fortellinger om den ytterste dag har blitt fortalt siden de første menneskene oppdaget stemmebåndene sine, presset luft gjennom larynxen og produserte ur-løgnene som samfunnet vårt er basert på – ting som “Klassisk rock er ikke utdatert”, “Det bor en skjeggete fyr i skyene som vet alt” og “Enden er nær”.
Musikaler har historisk sett vært en ett vimpel på de kultivertes hvite marmor-tårn sammen med abstrakt kunst, fermenterte druer og turtlenecks. I nyere tid har derimot mange av av disse filister-landemerkene blitt heiset ned på bakkenivå, deriblant musikaler.
Disse to emnene er av en eller annen grunn faste installasjoner i drømmelandskapet mitt. Dommedags-scenarioene strekker seg over hele rekken. De musikalske innslagene derimot er spontane utbrudd i tilsynelatende normale situasjoner, på en veldig Disney måte. Med den ene fengende showtune etter den andre danser og synger kjenninger fra virkeligheten seg gjennom trivielle situasjoner. Når jeg våkner husker jeg aldri melodiene.
I dag innså jeg hva underbevisstheten min har prøvd å fortelle meg alle disse årene:
Jeg utfordrer deg til å ikke synes dette er konge. Du tapte.
- Steffen
