Ta det med ro; jeg har ikke flippet helt ut – Tenk på dette som litterær pause-musikk. Det kan hende du la merke til at designet her forandret seg aldri så lite over natten – mer sannsynlig er det forsåvidt at du ikke så det, eller bryr deg. Men, til den som lurer: bak denne underfundige ninja-webdesign-sesjonen ulmer en meta-design-filosofi som er bygget rundt organisk vekst. Jeg snakker ikke om frittgående design-elementer og kode uten sprøytemidler, jeg snakker om gradvis forbedring av webdesignet basert på løpende, kritisk observasjon og (sporadisk) feedback fra folket.

Ingen liker det når noen tar ting de har lagt fra seg på stuebordet og “rydder” det bort på kommoden i gangen. Vi liker det heller ikke når vi går inn på Rema og noen har flyttet isteen fra hyllen like ved saften og gjemt det borte ved kaffen på andre siden av frysedisken. Du hadde vært rimelig forvirret hvis noen brøt seg inn, malte dusjen din lilla og “flyttet” sokkene din ned i do.

Men hadde du lagt merke til det hvis jeg flyttet alle hyllene dine fem minimeter til høyre, la en ny gaffel i bestikk-skuffen din og  byttet ut hipster-skoene dine med flamingoer? nei, du hadde ikke det. Nei, sa jeg. Okay, kanskje du hadd… Nei. Ikke med mindre jeg skrev en post om det og den dukket opp i RSS-feed’n din og du… ignorerte den. Ser du? nei, det gjør du ikke.

- Steffen

Ps. Nei.

Jeg har bestemt meg for å dele opp denne posten (det første utkastet var i nabolaget av tre-tusen-fem-hundre ord.)

Denne første delen tar for seg prosessen jeg gjennomgår for å produsere en brukbar ide.

Premisser og Research

På denne typen bilde er det er viktig for meg å ha noen definerte variabler før jeg starter. I dette tilfellet vil jeg konstruere noe som unngår de største fallgropene og er litt mer grunnet i virkeligheten enn den gjennomsnittlige gladiator-droiden.

Det første jeg gjør er sette meg inn i emnet. Akkurat dette emnet kjenner jeg til fra før, men det er også et felt som utvikler seg raskt. Hver eneste gang jeg dukker ned i denne teknologiske gullgruven kommer jeg opp med nytt, grusomt stoff.

Ide-jakt

Etter å ha gjort en del research prøver jeg å fremprovosere en ide. Noen ganger skriver jeg små tekster og andre ganger lager jeg lister eller tankekart. Det hender seg også at jeg starter rett på skisseprosessen, men det er sjelden. Her bestemmer jeg meg for å jobbe ut ifra en problemstilling:

I hvilken type jobb bør en robot helst erstatte et menneske?

Jeg lager en liste over jobber som er farlige, krevende og viktige, eller usannsynlig kjedelige. Blant disse er; astronaut, redningsarbeider, politi, rengjører, dykker, gruvearbeider, regnskapsfører og program-vert for Animal Planet.

Skisser

Så starter jeg å skissere. For meg hjelper det å få noen av de dårligste ideene ned på papiret for å gjøre rom for de bedre. Dette handler også om å varme opp og komme seg inn i rytmen. Det som drypper ned på arket på dette stadiet er vanligvis uinspirerte og klumsete former som bare så vidt minner om noe som helst.

Jeg leker litt rundt med disse ideene og plukker ut de av dem som har en målbar mengde verdi. Den fascistiske politi-ape-roboten går ut tidlig, sammen med dykker-droiden i alle sine former og den karismatiske, skate-sikre natur-dokumentar-androiden. Så skisserer jeg litt mer og plukker ut noen flere kandidater. Denne prosessen går vanligvis i sirkler helt til jeg før eller siden har en solid ide, eller (som nå) må ta en pause fordi skissene holder på å bli enten gradvis mer…

unødvendig detaljerte, eller…

totalt usaklige.

Yatzy!

Plutselig dukker det opp et amalgam av de andre ideen som trumfer alt og vil at jeg skal tegne det:

Jeg vil utvikle en bionisk rednings-droide basert på edderkopper.

I neste episode…

setter jeg meg ned og utvikler denne ideen til konseptet som skal bli grunnlaget for bilde mitt.

- Steffen

Jeg har alltid vært dypt fascinert av kunstig intelligens og roboter. Der er noe med måten de oppfatter verden: vurderende, klart og uten fordom – for så uunngåelig å knuse den og alle oss skrøpelige kjøttmanekenger.

Det har blitt en hel del skisser og illustrasjoner av diverse elektroniske livsformer opp gjennom tiden. PCen min inneholder en egen mappe for dem – en binær fødeavdeling for bisarre mekaniske konstruksjoner fylt med kalde, kalkulerende sinn. Dette er en arena jeg har returnert til nylig.

Fiksjon om emnet har indoktrinert en kollektiv oppfattelse av både roboter og AI som bedre enn mennesker, men følelsesløse = onde. Samme fiksjon har skapt konsensus om at de før eller siden vil vende seg mot oss. Dette ser ut til å bli en selvoppfyllende profeti.  Jeg følger utviklingen innenfor feltet på samme måte som man ville observere en ulykke i utfoldelse, med morbid fascinasjon.

I neste post vil jeg prøve og kartlegge prosedyren jeg bruker for å konstruere en av disse.

- Steffen

PS. liker dere det nye formatet (med flere bilder, mindre tekst og mer tema-orientert innhold)?

Jeg starter med en eneste skisse:

Siden jeg og Bryn sluttet å tilberede flere Father-of-Mine-striper har den engelskspråklige leserandelen tatt et svalestup. Min respons er en taktisk retrett til moderspråket.

Det har hendt mange ting siden sist. En dag da jeg kom inn på kontoret lå byrået å fløt med magen opp i bollen sin, helt tydelig død. Etter å ha brukt et par timer på å begrave byrået (sammen med fire pokemon kort og en neve klinkekuler) tok jeg på meg voksen-hatten og opprettet mitt eget foretak.

Etter utallige runder med diverse statlige institusjoner – og nok skjemaer til å få meg til å tenke over konsekvensene av avskoging – har jeg nå et hjemmekontor (skrivebord på soverommet), et organisasjonsnummer, et skap fult av nudler og kunder som konsekvent kaller meg “Stian”.

Etter å ha brukt en uke på å prøve å korrigere denne feilen (så diskre som mulig) fikk jeg en tanke: Det kan godt hende at det økonomisk forsvarlige valget her er å adoptere Stian – som et slags alter ego. Fra det kundene forteller meg er Stian en OK fyr. Jeg kan sikkert finne en plass til han i foretaket. Det vil dessuten være greit å ha noen å snakke med når jeg sitter å designer en nettannonse for spiselige møbler klokken halv fire om natten.

- Steffen/Stian