Ja, jeg har faktisk begått et større prosjekt. Jeg har ordet større i kursiv fordi det er et komparativt adjektiv som gjør eksemplarisk nytte av sin relativitet i dette tilfellet. med tanke på den ekstremt omfattende prosessen som for meg går inn i det å gjøre noe av proporsjoner er det et mirakel at dette over hodet ble gjort. Med et omfangsrikt spektrum av forskjellige former for tvangstanker i ermet og blind, maniske besettelse som drivkraft dreiet jeg dette produktet ut.
Etter 22 timer foran tegnebrettet tenkte jeg “noen burde medisinere meg”, men jeg tror ikke det finnes medisiner mot det jeg lider av. I alle fall ikke mot dette.*
La det være sagt at dette på ingen jævla måte er noe opus. Det er mer et vinglende byggverk av eksperimentelle tiltak og provisoriske løsninger. Dette verket er et steg mot noe annet (som alt). Det står som en enslig bautastein, utenfor det teppet jeg vever. Jeg forbeholder meg retten til å utforske denne settingen på et senere tidspunkt, men jeg er usikker på om dette vil skje.
Selv om narsissisme sikkert er en stor spiller i saken, så har valget av protagonist en konkret grunn: Denne lille tegneserien vokste fra en selvportrett-oppgave pålagt meg av skolen. Den eksisterer i to forskjellige verdener; I den ene verdenen er den en løs tolkning av besvarelseskravene satt i en oppgave; I en annen verden er den en nøkkelstein i grunnmuren jeg forhåpentlig vis kan dekke med jord og bygge en vridd, mørk konstruksjon på toppen av.
Jeg vil kanalisere mørke krefter om jeg kan.
- Steffen
*Høyreklikk, last ned, men det vet du.
