Jeg har alltid vært dypt fascinert av kunstig intelligens og roboter. Der er noe med måten de oppfatter verden: vurderende, klart og uten fordom – for så uunngåelig å knuse den og alle oss skrøpelige kjøttmanekenger.
Det har blitt en hel del skisser og illustrasjoner av diverse elektroniske livsformer opp gjennom tiden. PCen min inneholder en egen mappe for dem – en binær fødeavdeling for bisarre mekaniske konstruksjoner fylt med kalde, kalkulerende sinn. Dette er en arena jeg har returnert til nylig.
Fiksjon om emnet har indoktrinert en kollektiv oppfattelse av både roboter og AI som bedre enn mennesker, men følelsesløse = onde. Samme fiksjon har skapt konsensus om at de før eller siden vil vende seg mot oss. Dette ser ut til å bli en selvoppfyllende profeti. Jeg følger utviklingen innenfor feltet på samme måte som man ville observere en ulykke i utfoldelse, med morbid fascinasjon.
I neste post vil jeg prøve og kartlegge prosedyren jeg bruker for å konstruere en av disse.
- Steffen
PS. liker dere det nye formatet (med flere bilder, mindre tekst og mer tema-orientert innhold)?
