Folk spør meg ofte hva jeg gjør. Etter at jeg har forklart hva jeg gjør spør de vanligvis (vaniljevis?) hvordan det er å være frilanser og hvordan jeg havnet i denne situasjonen – De forstår hva det går ut på, men de lurer på hvordan det er og hvorfor jeg er det. Nå kan jeg referere dem til denne teksten.
Livet som frilanser eksisterer en plass mellom den historisk korrekte og den romantiserte versjonen av piraten:
Noen måneder består av rygg-til-rygg sjøslag, ramsalte eventyr og hemmelige skatter; Andre måneder er det mer eller mindre vindstille og når det er tomt for brødskorper så begynner man å vurdere å bøtte nedpå en liter saltvann og knytte seg til masten. Uansett så besøker man en del øyer og muligheten for å hoppe i land når man er innom en havn finnes.
Jeg tjente en gang en firma-shogun, men skjebnen vil ha det til at vi led knusende nederlag på slagmarken og tapte alt. Herreløs bestemte jeg meg for å hoppe over det rituelle selvmordet og valgte isteden livet som ronin. Den eneste grunnen til at jeg nettopp styrte teksten inn i en lignelse satt i føydale Japan er fordi jeg har lyst til å si at jeg håper på å bli sverdadel til slutt.
Er det bare meg, eller er ordet desertør paradoksalt velsmakende.
Dessuten: stråmenn. Har du sett disse? De er over alt.
På låven sitter…
Jeg. Nærmere bestemt i en krok, ved ett tegnebord. Der sitter jeg å jeg tegner nisser, med blyant.
