Jeg lurer på om ikke du – etter som du kommer tilbake hit – er enig i at virkeligheten stort sett er en blek, blek erstatning for den fantastiske verdenen som er i konstant forandring i sinnet. Vår materielle verden er i beste fall en akkurat tilstrekkelig surrogat, en slags buffer som holder vår fysiske legeme i limbo, imens hodene våre leker seg i et uendelig hav av muligheter og umuligheter.

Noen ganger treffer jeg en person (eller flere) som jeg skulle ønske jeg kunne dele disse opplevelsen med, men siden jeg må bruke denne verdenen som et mellomledd faller vanligvis ideen eller meningen gjennom en av de utallige sprekkene. Dette var en av hovedgrunnene til at jeg begynte å tegne. Jeg ville visualisere segmenter, bruddstykker og fragmenter fra sinnet mitt, og gjøre dem tilgjengelig. i dag, grovt regnet fire år etter at jeg startet på denne eventyrlige jakten, ga den endelig sitt første reelle fnugg av avkastning.

Vanligvis lider bildene mine betydelig på grunn av manglende visuell, teknisk, anatomisk eller en annen form for innsikt. Med “lider” så mener jeg: de representerer i liten grad det omfanget de hadde i hodet mitt da jeg startet, ett eller annet aspekt ved illustrasjonen faller som oftest på hode (i mine øyne). Jeg sier ikke at jeg er misfornøyd med samtlige av dem, men de holder ikke den standarden som de hadde da de ble unnfanget i sinnet mitt. noen av dem står på egne ben, men de fleste er mangelfulle og noen til dels ufullstendige.

For de som liker det, her følger en karakteristisk, autonom og språklig vaklende florering omkring emnet:

Et begrenset men eklektisk aggregat av kunnskapskilder ble samlet langs en mental strekning. Hver sving og dreining, hver kurve og subtile forandring i overflaten en mulig katastrofe. Et produkt av fire års konstant meditasjon i livsfjern spekulasjon. Et usannsynlig sammenløp av spissfindige og minutiøse tvangstanker som til tider grenset opp mot galskap. En uhyggelig samling av metafysiske paradokser. Et frustrerende vokabular av pretensiøs og irriterende terminologi og nomenklatur. En komplett øvelse i usammenhengende, og tilsynelatende meningsløse kognitive feilgrep som ved en eller annen mirakuløs måte likevel puster.

Å skrive på denne måten er for meg en slags adrenalinkilde. det er på mange måter sammenlignbart med ekstremsport i beruset tilstand; du vet ikke hva du gjør imens du holder på og du har heller ikke peiling på hva du har gjort i etterkant, men det går som regel bra og forhåpentligvis var det underholdende for tilskuerne…

- Steffen