Jeg starter med en eneste skisse:

Siden jeg og Bryn sluttet å tilberede flere Father-of-Mine-striper har den engelskspråklige leserandelen tatt et svalestup. Min respons er en taktisk retrett til moderspråket.

Det har hendt mange ting siden sist. En dag da jeg kom inn på kontoret lå byrået å fløt med magen opp i bollen sin, helt tydelig død. Etter å ha brukt et par timer på å begrave byrået (sammen med fire pokemon kort og en neve klinkekuler) tok jeg på meg voksen-hatten og opprettet mitt eget foretak.

Etter utallige runder med diverse statlige institusjoner – og nok skjemaer til å få meg til å tenke over konsekvensene av avskoging – har jeg nå et hjemmekontor (skrivebord på soverommet), et organisasjonsnummer, et skap fult av nudler og kunder som konsekvent kaller meg “Stian”.

Etter å ha brukt en uke på å prøve å korrigere denne feilen (så diskre som mulig) fikk jeg en tanke: Det kan godt hende at det økonomisk forsvarlige valget her er å adoptere Stian – som et slags alter ego. Fra det kundene forteller meg er Stian en OK fyr. Jeg kan sikkert finne en plass til han i foretaket. Det vil dessuten være greit å ha noen å snakke med når jeg sitter å designer en nettannonse for spiselige møbler klokken halv fire om natten.

- Steffen/Stian