Neste kapitel i sagaen om frokosteventyret er skjøvet bakover i køen. Grunnen til at dette skjedde er at tekstfilen med “manuset” til de neste par stripene ikke ble med hjem i hastverket da skolen erklærte vinterferie, noe jeg helt sikkert burde ha registrert på horisonten før det skjedde. For å fylle tomrommet har jeg etablert en egen kategori: en non sequitur i stripens vage, interne tidslinje, men et blikk inn i noe av mer substans.

Her hjemme nyter jeg nå av det mange kaller ferie, men personlig så kaller jeg dette tidsrommet min tid. I slike små strekninger av fritid samler jeg gjerne forsømte biter av underholdning, biter som eksisterer i hjertet av interesse-sfæren min, og fortærer dem brutalt.

Første episode av Dollhouse var på alle tenkelige måter en smakebit som hintet til hvordan denne fortellingen kommer til å utspille seg, og for dem av oss som fikk med seg Joss Whedons forrige eventyr glimrer forhåpningene. Jeg føler likevel en slags forsiktig optimisme. Euforien jeg opplever er temperert av min overbevisning om at det er akkurat denne formen for fanboyisme som skaper ubegrunnede helter. Begeistret som jeg er, så er det viktig å holde et skarpt øye med de som leverer de beste varene, for å holde dem konsentrert.

Det har unektelig vært en god stund siden jeg lusket rundt i D&D-fløyen av Wizards of the coasts hyperbolig og, med enkelte unntak, har det vært lite der for meg å hente. Mine håp om å skrape sammen en bande dedikerte eventyrere, og ferdes inn i ukjent territorium på jakt etter gull og magiske artefakter, visnet ikke lenge etter at jeg kjøpte min første dungeon masters guide og mottok en lunken mengde entusiasme fra venner og familie. til ære for fjerde iterasjon av regelverket har trollmennene samlet Wil Wheaton, Scott Kurtz, og comboen Jerry Holkins og Mike Krahulik i en konge podcast som forteller om deres eventyr inn i et forlatt vakttårn i borderlands. I første episode hører vi hint om goblins og vandøde gjengangere (the walking dead.) Noen burde opprette et jævla tempel for å markere stedet der dette tok plass. Noen ganger kan selv ikke jeg begrense optimismen min.

- Steffen