Visse stilistiske justering er dømt til å forekomme underveis, og denne ukens stripe er et eksempel på dette. Fortellingen tramper videre inn i ujevnt terreng, hvert eneste steg en ny oppdagelse, og med stadig stødigere ben forsetter ferden mot et ukjent mål.
Jeg har alltid hatt problemer med å holde meg til en skissebok. Dette er noe jeg lett kan se for meg at mange strever med, i stor del fordi de fleste som liker å tegne i min erfaring er, på lik linje med meg, perfeksjonistiske, mentalt ustabile vrak som kaldsvetter ved synes av et av deres egne verker som har modnes mer en en uke. Likevel er dette et milepæl som må angripes før eller siden. Det å pensjonere en skissebok til hyllen og hive seg over et ferskt eksemplar er en tilfredsstillende, for ikke å glemme motiverende, hendelse, og det er en viss verdi i å ha en hylle full av fremgang, om ikke annet for å kaste et blikk bort på dem i nå og da og forestille seg en samling urgamle manuskripter, fylt til randen av eventyr.
Et en periode med lav trafikk innen spillnyheter ( i alle fall for min del) så er det godt å se hvite seil flagre på horisonten. Ikke alle nyheter er like gode. Dette beviser min teori om at oversettelse fra et format til ett annet er, i beste fall, vanskelig, på tross av hvilken vei oversettelsen forgår.
- Steffen
