For å være i stand til å opprettholde det uberegnelige skjemaet som kreves av folk som gjør det jeg gjør, har jeg blitt nødt til å dyrke fram en døgnrytme som minner om improvisert jazz. For å være i stand til å gjøre ting som mennesker gjør generelt (og for å omgås mennesker generelt), må jeg konstant tilpasse meg og tjene to mestre: den “kreative prosessen” (les: sitte våken hele natten å tegne aper) og den menneskelige tilstand. Disse to er ikke spesielt gode venner og bruker gjerne fysisk avstraffelse i de tilfellene da jeg snubler, innsatsen utilstrekkelig og motivasjonen svekket av et spektrum mangelsykdommer. Jeg frykter den (uunngåelige) dagen da kroppen min svarer på koffeinet med komplett, trass motstandsdyktighet og etterlatter meg, et hult skjell, ut av stand til å fylle min funksjon.
Jeg har lokalisert et lite forråd av materialer som kan ha potensielt knusende effekt på restene av min sosiale eksistens. Jeg var overbevist om at jeg, hvis jeg bare ventet til de var borte og den verste blesten var lagt seg, kunne unngå dette, men så, i periferien, snek den seg innpå meg. Lunt innpakket i befolkningens uvitenhet ruger denne vederstyggelige herligheten, gjemt i gresset som en puma, skjerpet til angrep. Nå er det som om en ukjent kraft trekker meg mot den plassen, en spillsentrisk markedsplass jeg ikke kan tillate meg å navngi, av frykt for å styrke dens uhellige grep over meg.
Jeg er en stor fan av animasjon, både digitalt og tradisjonelt. Når jeg fikk vite at Neil Gaimans “Coraline” var godt underveis i sin reise fra arket om opp på skjermen, og at ingen ringere en Henry Selick, animatøren fra “A Nightmare Before Chistmas” var plassert i høysete under produksjonen, ble jeg truffet av noe som bare kan beskrives som ærefrykt. Disse to, i samme proverbielle båt, har ingen andre valg en å komponere et stykke magi. Samtidig så produserer Tim Burton en digital animasjonsfilm sammen med Timur Bekmambetov (Wanted, Nightwatch). Med en rykende fersk regissør i den ene hånden og et fantastisk konsept i den andre så lover denne filmen å gå en av to veier.
Jeg avslutter med dette. Jævlig konge.
- Steffen
