Tempoet ser ut til å øke på skolefronten, og (mer eller mindre) alle andre fronter. Et mylder av deadlines, samlinger, og prosjekter lager abstrakt kunst av kalenderen min. Forhåpentligvis har jeg ikke påtatt meg dette arbeids-tempoet som en livsstil, eller som noen liker å si solgt sjelen min til Hades. Jeg påfører meg selv leddgikt i et forsøk på å ha alle fingrer krysset til en hver tid.

Jeg kommer meg ikke ut av hybelen ofte. Jeg forlater faktisk ikke rommet mitt for annet en biologiske grunner, interne prosesser jeg ikke har noen kontroll over. de få gangene jeg er ute i fellesarealet hører jeg fantastiske eventyr om en gigantisk brennende sfære som svever majestetisk over horisonten og bader landet i en gylden glød. Jeg kan faktisk føle pigmentet forlate huden min, sakte men sikkert, som bison fra en øde slette.

Akkurat nå sitter jeg krumrygget foran PCen, pakket inn i halvmørket som persiennene og de tykke gardinene tilbyr. Foran meg flimrer skjermen i bedøvende lys. Jeg er dypt inne i skisseprosessen, og oppgaven for hånd er coveret til Quaksnakk’09.

[Bildet er tatt av Kristoffer, fotografen vår i Quaksnakk-gjengen]

- Steffen